Tilgjengelighet i Livsblod

Utstillingshallen i 3. etasje har en takhøyde på åtte meter og et gulvareal på 1095 kvadtratmeter. Utstillingen har åtte tematiserte rom og følger en lineær brukerreise. Rommene har varierende utforming. Rommene inneholder kunstverk, gjenstander og dokumenter på veggene og i glassmontre. Utstillingsrommene har en behagelig belysning av middels styrke, og er utformet med tanke på rullestolbrukere, slik at det er nok plass til å snu seg. Alle verk er plassert i høyder som gjør det mulig å se dem fra rullestol.

Språk/tekster:

Hvert rom inneholder flere utstillingstekster som forteller om rommets overordnede tema. Flere tekster er plassert på vegg og på og ved vitriner, blant annet på paneler som henger på siden av vitrineskapene, som kan løftes opp og leses separat. Hvert objekt er beskrevet med tittel og annen praktisk informasjon. Hver gjenstand og hvert kunstverk kommer med tittel og annen praktisk informasjon. Til mange av gjenstandene er det også forklarende tekster. Alle tekstene er på både norsk og engelsk.

Lyd:

Rommene Sykdom og død, Velvære og turisme, og utgangen har romspesifikke lydeffekter. Sykdom og død har en lydfortelling knyttet til motivet Det syke barn, som kan benyttes ved hjelp av hodetelefoner som er installert ved sittestasjonen. I Velvære og turisme kan man oppleve et åpent lydteppe, og ved utgangen høres lyden av hjertebank.

Sal og lys:

Utstillingsrommet er lyssatt med et lavt lysnivå uten store variasjoner, som ivaretar sårbare verk på papir. Små økninger i belysing er brukt for å markere et naturlig bevegelsesmønster gjennom utstillingsrommene. Utstillingen inneholder ingen blinkende lys.

Sittemuligheter:

Utstillingssalen tilbyr flere ulike varianter av sittemuligheter. Det varierer fra åpen benk, benk med armlener og ryggstøtte, benk med oppreist, høy ryggstøtte, og benk med ulike ergonomiske stillinger som gir besøkende muligheten for å sitte eller ligge.

Ved inngangen tar du til venstre, gjennom en smal gang som fører inn i utstillingen. Veggene i denne passasjen er svarte, og belysningen er lav.

Under finner du informasjon om, og beskrivelser av, de ulike rommene i utstillingen og utvalgte verk og objekter fra alle rom.

Rombeskrivelse:

Utstillingens første rom er malt rødt, og man møtes av en vegg hvor utstillingstittelen Livsblod er montert med bakgrunnsbelysning. Fra veggens høyre ende kommer en buet tre meter lang benk vinkelrett ut. Ovenfor benken er en åtte meter lang vegg med malerier og utstillingsmonter, med hver sine veggtekster. Ved veggens høyre ende er rommets utstillingstekst.

Utstillingstekst:

Fra Edvard Munchs fødsel i 1863 til hans død i 1944 skjedde det store endringer innen moderne medisin. Menneskers erfaringer med fødsel og død, sykdom, helbredelse og omsorg ble grunnleggende endret. Livsblod viser Munchs kunst sammen med medisinske gjenstander fra hans tid, og inviterer deg til å utforske hans liv og verk i lys av helsevesenets utvikling.

Munch kalte kunsten for sitt «hjerteblod» eller livsblod, en slags medisin som bød på en «sunn utløsning» for både ham selv og publikum. Munch så på seg selv som både pasient og helbreder. Dette selvbildet var dypt forankret i personlige erfaringer. Både Munch og hans nærmeste ble til ulike tider rammet av lungesykdommer, psykisk uro og andre lidelser. I hans familie og omgangskrets av venner og støttespillere var det både leger, sykepleiere og andre omsorgsgivere.

Denne utstillingen inviterer til nye perspektiver på Munchs kunst. Kanskje vil du også oppdage at den vekker nye tanker om hvordan moderne medisin former livene våre.

Maleri av Edvard Munch: På operasjonsbordet, 1902–03

En mann ligger diagonalt på et operasjonsbord med hans hode plassert nedover høyre side av lerretet. Ved mannens bein står en kvinnelig sykepleier med et bekken med blod, blodet ser vi også på operasjonsbordet. Bak bordet sitter tre leger i hvite frakker og observerer scenen fra et hjørne av rommet, mens publikum ser på gjennom et vindu.

Kontekst: Et kirurgisk spetakkel

September 1902: En lege blir tilkalt til et lite hus i kystbyen Åsgårdstrand. Munchs venstre hånd er dekket av blod – en kule har truffet langfingeren. Skuddet ble avfyrt – sannsynligvis av Munch selv – under en krangel med kjæresten Tulla Larsen. Munch blir fraktet til Oslo for å få tatt røntgenbilder og bli operert på Rikshospitalet. Kort tid etterpå begynner han å male På operasjonsbordet, et selvportrett inspirert av den traumatiske og smertefulle hendelsen. I maleriet viser Munch seg selv som sårbar pasient, ivaretatt av ansiktsløse leger og observert av tilskuere. En diakonisse holder en skål med kunstnerens «livsblod». Det renner ut på lerretet og skaper en merkelig, tankevekkende form.

Maleri av Edvard Munch: Sykesal, 1902

Vi befinner oss i et sykehusrom med to sengerrader skilt av en midtgang. I sengene til venstre finner vi tre pasienter, to av pasientene sitter oppreist, med nakken bøyd bakover slik at ansiktene deres er vendt mot taket. Den siste pasienten, som er plassert i forgrunnen, ligger på siden med ansiktet mot oss. Stående i bakgrunnen er det en diakonisse vendt mot sengene til høyre som er tomme.

Rombeskrivelse:

Utstillingens andre rom er avlangt og malt i en dunkel brunfarge. I et hjørne står en stol fra Munch-familiens hjem, på en 2,4 m x 2,4 m stor sokkel. I dette rommet er det en 2,7 meter lang buet benk, med armstøtte og integrert magasinlagring. Rommet inneholder også et frittstående utstillingsmonter som er tilpasset rullestolbrukere, med 75 cm mellom gulv og monter. I enden av rommets 16 meter lange venstre vegg er det en utgang fra utstillingen.

Tematekst:

«Sykdom og Galskap og Død var de sorte Englene som sto ved vuggen min.» – Edvard Munch

For Edvard Munch lovet den moderne medisinen å holde sykdommens og dødens «sorte engler» på avstand. Munchs far, Christian, var lege. Kunstnerens bror Andreas studerte også medisin, men døde av lungebetennelse kort tid etter at han ble uteksaminert.

Som ung ble Munch ofte med faren på sykebesøk og observerte ham i arbeidet. Han fulgte aldri i farens fotspor, kanskje fordi hans egen skrantende helse holdt ham borte fra skolebenken i lange perioder. Han studerte imidlertid anatomi som en del av sin kunstneriske utdanning.

Munch-familiens brev og dagbøker er fulle av detaljer om medisinske behandlinger, turer til apoteket, barnepleie og ernæringsråd. Disse dokumentene, sammen med Munchs mange verk, viser at spørsmål om helse og omsorg opptok familien.

Rombeskrivelse:

Dette rommet, malt i en grønnbrun farge, inneholder maleriet Det syke barn, og ulike versjoner av det kjente motivet. En 2,8 meter lang buet benk med høy ryggstøtte er plassert foran disse. På enden av benken er det installert hodetelefoner som gir besøkende muligheten til å høre på en lydfortellingen knyttet til Det syke barn. Fra benkens rygg begynner et utstillingsmonter som er tilpasset rullestolbrukere, med 75 cm mellom gulv og monter. Utstillingsmonteret måler 3,4 x 0,55 meter og på hver side henger det tekstplater på 42 x 30 cm. Disse kan plukkes opp og inneholder informasjon om objektene som befinner seg i utstillingsmonteret. Informasjonen står både på norsk og engelsk.

Tematekst:

Edvard Munch var dypt preget av moren og søsterens tidlige død av tuberkulose, og av hans egne erfaringer med bronkitt og lungesykdommer. Dette ser du tydelig i noen av hans mest kjente motiver, som Det syke barn og Døden i sykeværelset. Munchs brutale møte med sykdom og død i ung alder fikk ham til å tvile på om farens medisinske ferdigheter og religiøse tro var nok til å beskytte familien.

Munch opprettholdt personlige forhold til leger gjennom hele livet. Dette ga ham muligheten til å få innpass i hjemmene til syke mennesker og å besøke medisinske institusjoner som observatør.

Her kunne han skisse og male bilder av mennesker som ventet på behandling, leger og sykepleiere, og skildre sorgen og angsten til de pårørende som samlet seg ved dødsleiet. Disse verkene berører oss fordi de viser at sykdom, funksjonshemming og død tross alt er mer universelle erfaringer enn helse.

Lyd:

På benken i dette rommet er det plassert hodetelefoner med en lydfortelling om Munchs ulike versjoner av Det syke barn, tilgjengelig på norsk og engelsk. På den ene enden er det to hodetelefoner tilgjengelig for rullestolbrukere.

Her kan du lese manuset til lydfortellingen:

[Forteller:] Det syke barn

[Dype og forsterkede lyder av skraping og rissing, atmosfærisk lydbilde i bakgrunnen som bygger seg opp...]

Hvordan kan man uttrykke og gi mening til smertefulle, traumatiske minner ... som det å miste en søster?

Edvard Munch fant sin egen måte å gjøre det på.

Lerretets overflate blir til såret hud ... [skrapende og rislende lyder henger igjen i bakgrunnen?] merket av kutt og blåmerker.

Sophie Munch var 15 år da hun døde av tuberkulose. Edvard – lillebroren hennes – var 13 år.

Hva gjør en slik opplevelse med deg – hvordan setter den spor, både på overflaten og i dypet av deg?

Munch var i begynnelsen av tjueårene da han malte dette maleriet. Flere år hadde gått etter Sophies død. Kanskje forklarer det alle lagene med maling, de avskrapede flekkene. Etter hvert som tiden går, blekner minnet om hans elskede søster. De siste øyeblikkene hennes blir stadig vanskeligere å huske.

(skrapelyden øker igjen)

Kunstneren opererte på lerretet, skar og skrapte i det, for å prøve å gjenopplive minnet om henne.

Kanskje var det derfor han trengte en annen syk pike, Betzy Nilssen, som modell for dette maleriet. Fordi han ikke lenger helt kunne se for seg Sophie som en levende person. Det

syke barn er både Sophie – Munchs bleknede minne om henne – og Betzy. Men mest av alt er Det syke barn et arr som aldri blekner.

Kjenner du det? 

Rombeskrivelse:

Dette rommet har lyseblå vegger og en buet benk på 2,7 meter, som har armstøtte og integrert magasinlagring. Benken fortsetter ut i et bord hvor en vev er utstilt som et taktilt utstillingselement. Rommet inneholder også et frittstående utstillingsmonter som er tilpasset rullestolbrukere, med 75 cm mellom gulv og monter.

Tematekst:

Edvard Munch mente at både han og søsknene hadde arvet farens melankolske og nervøse sinnelag. I Munchs kunst blir både menn og kvinner på ulike måter rammet av melankoli, det vi i dag ville kalle depresjon eller nedstemthet. Melankolske (og «hysteriske») kvinner blir ofte framstilt på institusjoner, som figurer som vekker medlidenhet og sympati. Melankolske menn, derimot, vises gjerne i tankefulle tilstander forbundet med kunstnerisk geni.

Denne kjønnsdelingen speilet og forsterket fordommer i samfunnet for øvrig. Personer som nektet å innordne seg kunne bli sendt til asyl og mishandlet. Andre omtalte derimot asylet som et kjærkomment tilfluktssted. Laura Munch, kunstnerens søster, reiste inn og ut av psykiatriske institusjoner store deler av sitt voksne liv.

Edvard Munch møtte flere psykiatere i Paris på 1890-tallet. Noen av dem samlet på kunst som pasientene laget. De ga Munch tilgang til sykehus, noe som gjorde det mulig for ham å utvikle et kunstnerisk språk for framstillingen av mentale lidelser. Han skildret menneskers emosjonelle smerte med både nysgjerrighet og empati.

Rombeskrivelse:

Utstillingsrommet er malt i en lys blågrå farge. Ved inngangen til salen på høyre side står en gammel kuvøse plassert oppå et lite platå med en høyde på 20 cm. Rett ved kuvøsen finner man en buet benk, uten armlener og ryggstøtte, med en lengde på 1,15 m. I midten av rommet står det to buede utstillingsmontre vendt mot hverandre, disse er tilpasset rullestolbrukere. På enden av utstillingsmonteret er det en buet benk på 1,91 m. På venstre side av inngangen står det et utstillingsmonter med en høyde på 1,3 m.

Tematekst:

Edvard Munch levde i en tid med en rivende teknologisk utvikling. Framveksten av skipsfart og utbyggingen av jernbanen gjorde det mulig for ham å reise over hele Europa for å bygge sitt renommé som kunstner. Men det gjorde også at sykdommer som tuberkulose og influensa kunne spre seg lengre og raskere enn før.

Teknologier som røntgenfotografi og kraftige mikroskoper gjorde det mulig å se kroppen på nye måter, også på cellenivå. Munch var fascinert av røntgen- og mikroskopbilder. Hadde han levd litt lenger, ville han utvilsomt blitt begeistret for bildene produsert med dagens teknologi, som ultralyd og magnetisk resonanstomografi (MR).

Som ung mann var Munch en del av Kristianiabohemen, en gruppe kunstnere og forfattere i Oslo som fremmet ideen om fri kjærlighet. Bevegelser som disse dro nytte av moderne prevensjonsteknologi, som ga folk økt frihet når det gjaldt egen seksuell og reproduktiv helse. Men prevensjon ble også brukt av eugenikkbevegelsen som et politisk verktøy for å bremse «uønsket» befolkningsvekst.

Rombeskrivelse:

Utstillingssalen er malt i en lys gulfarge og befinner seg bak en horisontal vegg som gir besøkende to mulige innganger på 2,6 meter. På baksiden av denne står det en vannrett vegg som inneholder både vitrineskap og malerier. Mot utgangen av rommet befinner det seg enda en vannrett vegg som står langs utstillingssalens vegger. På fremsiden henger det totalt seks verk, samt et rektangulært vindu. På baksiden intill veggen har besøkende muligheten til å sitte eller ligge på en utforskende ergonomisk benk. I enden av rommet er det en korridor med en bredde på 3,1 meter som fører besøkende inn i det siste utstillingsrommet.

Tematekst:

Munch hadde en livslang fascinasjon for storbyenes utskeielser og overflod. I mange år drakk han tungt, noe som forverret de helseproblemene han allerede hadde. Når han følte at nervene var i ferd med å kollapse, søkte han tilflukt i kystbyer, spa og sanatorier hvor han kunne lade batteriene og komme i form igjen. På disse stedene kunne han suge til seg sollyset og puste inn frisk sjø- eller fjelluft. Men feriestedene hadde noen ganger sine egne «usunne» fristelser. Da Munch reiste til den franske rivieraen, på jakt etter et varmere klima, kjente han ganske snart en dragning mot barene og rulettbordene i Monte Carlo.

Lyd:

Et lydlandskap spiller gjennom utstillingsrommet, som består av illustrerende lyder, uten noen beskrivende stemmer.

Beskrivelse av lyden:

Man hører lyden av vann som drypper, og noen som vasker og skrubber hud. En elektronisk xylofon begynner å spille. Lydene stilner, før man hører noen som kutter på et skjærebrett og presser saften ut av noe. Dette fases over i udefinert prating. Noen trekker opp en sveiv, og man hører mynter som faller ned i en beholder. Kort stokkes og man hører lyden av at de blafrer mot hverandre før de deles ut. Sjetonger klinker mot hverandre. En luke stenges. Den elektroniske xylofonen markerer en overgang hvor lydene stilner ut og erstattes av vind som blåser og noen som går på knirkende mark. Grener knekker under føtter, og man hører lyden av kram snø. Lydene faser over i barn som prater udefinert, og bølger som treffer kysten. Xylofonlyden markerer en overgang, før man hører susing og et damplokomotiv som begynner å kjøre rolig før det går opp i tempo. Toget dempes før det fases ut, mens lyden av sikader, gresshopper, frosker og vindsus overtar. Insektlydene går over i vann som drypper, vasking og skrubbing, mens xylofonen spiller.

Rombeskrivelse:

De to siste tematiske delene av utstillingen er adskilt av et kryss mellom en lengre og en kortere vegg i midten av et større rom. Den høyre halvdelen av dette området er rom 7, og er malt i en matt lysebrun farge. Det er ingen sitteplasser i denne delen.

Tematekst:

Mot slutten av 1889 fikk Edvard Munch, som da studerte kunst i Paris, vite at faren hans var død. Overveldet av sorg begynte han å tvile på om han kunne fortsette «med dette elendige legemet – med dette sølt med medisin.» Den viktigste legeskikkelsen i livet hans – faren – var borte. Men han ble snart kjent med andre leger, som nære venner og kunstneriske støttespillere.

Mange leger kjøpte kunst av Munch, og han sørget noen ganger for å betale for helsetjenester med kunst i stedet for penger. Ved å eie et verk av Munch viste disse mennene innen moderne medisin at de hadde god smak. Vel så engasjert var de i Munchs kropp. De ga ham helseråd og sørget noen ganger for å gi ham tilgang til helsetjenester. Disse «store» legene var opptatt av å holde Munch i live og ved god helse, slik at han kunne fortsette å skape «stor» kunst.

Rombeskrivelse:

Temaet Omsorg finnes på venstre side av rommet og er også malt i en lys brun farge. Ut fra den skrå lange veggen står et utstillingsmonter med en høyde på 0,97 meter som er tilpasset for å være synlig for rollestolbrukere. I midten av rommet befinner det seg en buet benk som er 1,9 meter lang. En 2,5 meter bred utgang fører besøkende ut av utstillingen.

Tematekst:

Høsten 1908 fikk Edvard Munch en helsekrise. Alkohol økte paranoiaen, deler av kroppen ble lammet, og han begynte å hallusinere. Vennene hans rådet ham til å ta en pause. Han la seg inn på en privat nerveklinikk i København, der han i syv måneder fikk hvile, nålebad, massasje og elektroterapi hos doktor Daniel Jacobson. Klinikkens personale oppfordret ham til å fortsette å lage kunst under sitt opphold.

De fleste pleiere på klinikken var kvinner. Mange av dem var utdannede sykepleiere som gjorde karriere i det mannsdominerte medisinfaget. Noen ganger i sine daglige praktiske oppgaver, som inkluderte nærkontakt med pasientene, havnet de i ubehagelige eller farlige situasjoner. Under behandlingen tok Munch mange bilder av personalet, som antydet pleien som en kompleks opplevelse for både pasienten og pleieren.

Munch forlot etter hvert klinikken med en ny forståelse av behovet for å hvile og lade opp når han følte seg syk. I løpet av Munchs livstid flyttet omsorgsarbeidet seg fra hjemmet til sykehuset – fra det private til det offentlige. Til tross for sine mange utfordringer er omsorg livsblodet i ethvert samfunn og fellesskap. Enten omsorgen gis på tomannshånd eller av en institusjon, forandrer den livene våre.

Utgangen til utstillingen er en smal korridor som er malt i rødt, den samme fargen som ble brukt i introduksjonsseksjonen. Lyden av et bankende hjerte kan høres når du passerer gjennom utgangen.

Hør lyden fra rommet (lenke til ekstern lydspiller).

Hva synes du?

Likte du utstillingen Livsblod – Edvard Munch? Dine tilbakemeldinger er avgjørende for at vi skal kunne fortsette å produsere best mulige utstillinger og opplevelser. Ta deg gjerne tid, ca. ett minutt, til å fylle ut publikumsundersøkelsen vår.