Å modne i uttrykk

Noen ganger sirkler jeg rundt kjernen, akkurat som årstidene gjør. Det er noe med grålysningen, høstvinden og vintersolen som får meg til å undre: Hva skjer når uttrykket modnes og alt endrer retning? Kanskje finnes det svar mellom linjene – eller kanskje er det bare selve undringen som er det hele poenget.

Introduksjon: forming gjennom formidling

GRÅLYSNINGEN

Det er det aller første lyset på himmelen før solen står opp. Jeg ser det som et tegn på at livet gir rom til å dagdrømme, mens jeg stirrer ut av vinduet, halvveis oppreist, og maler et bilde av hva dagen kan bringe. Som om det første lyset viser om stormen er nær eller langt unna. Ut av vinduet ser jeg bare skogen, og jeg trives med det. For selv om trærne står tett, skinner grålysningen fortsatt gjennom mens fuglene kvitrer. Sånn er jeg – skinner lys gjennom sprekker og synger uavhengig av terrenget jeg er i.

De siste sesongene har vært lærerike og ført til en intens indre utvikling. Det føles litt som en søt og bitter frukt jeg planla å spise fra starten av, bitter fordi jeg måtte plukke av visne blader, men søt fordi jeg lærte å blomstre til en større grad. 

Jeg plantet frøet mitt for noen år tilbake, mens jeg skrev en skisse om hva jeg ville bli på et lederutviklingskurs. Jeg begynte å investere mer i det jeg ville representere, dro på ulike aktiviteter og panelsamtaler. En samtale om ungdom i kulturlivet traff meg spesielt; jeg skrev notater uten å slippe pennen. Plutselig var det mulig å drømme forbi rammene, og spørsmålene jeg hadde, fikk enkle svar. Kan man ha en jobb som bygger på sitt indre driv? Og svaret ble plutselig ja.

Etter kurset ble jeg motivert til å stå på scenen igjen. Jeg sto en gang i 2022, men ble skremt bort i noen år. Ikke bare fordi det var skummelt og teksten var litt personlig, men fordi lyset som blender deg fra scenen kan være det samme som holder deg unna. Det blir som å gi bort det du holder kjært, og håpe at noe ukjent holder den. Man vet jo aldri hvordan man blir mottatt, eller om ens sannhet forblir din.

I dag ser jeg skjønnheten i kritikk og tolkninger, men frykt og manglende erfaring kan blende. Så jeg «hentet melken» i to år. Visste at jeg skulle tilbake, men veien til butikken måtte modne meg. Det var her jeg lærte mest, nye fremgangsmåter og kartlegging av hensikten. Jeg ble konfrontert med viktige spørsmål, som hva gjør jeg hvis tekstene mine krever at jeg forstår flere sider av tilgivelse og sannheter? Er jeg da villig til å tilgi jeg og? Eller finnes det et skille mellom meg som skribent og som individ?

For meg er alt litt sammenflettet, som et middel mot et mål. Med refleksjoner rundt hvem jeg vil være på enden av siden, og hva jeg er villig til å forme mens jeg blar. Så etter litt prokrastinering og pep-talk i speilet dro jeg tilbake på scenen, selv om jeg følte meg uferdig. «Du blir aldri klar, du bare starter,» pleier jeg å si. Fordi det stemmer.

Du blir aldri flink før du starter, og jeg var virkelig dårlig – på «Rosene er røde, fioler er blå»-nivå. Men jeg sto likevel stolt. Selv om i dag håper jeg at alle har glemt de første årene, er jeg fortsatt fornøyd, uansett hvor kleint det var. For jeg brydde meg egentlig ikke om roser eller fioler, det er ikke mine favorittblomster engang. Men jeg hadde kort, og jeg spilte. Og det er egentlig det eneste som er relevant.

Så etter noen år med tragiske dikt og opptredener i skyggen av alt annet enn meg selv, fikk jeg endelig mot til å prøve noe nytt. Jeg åpnet blikket, og satte personlig utvikling i fokus – jeg var ikke lenger opptatt av «frigjøring» som bare skjer i motstand. Nå skulle jeg og sentrere mine oppfatninger og formidle mine verdier. For ja, motstanden tenner fyrstikken, men hånden min styrer retningen. Brenn fordi du vil, tenker jeg, ikke bare fordi andre speiler seg i deg. Man er ikke et speilegg, liksom.

Det tok mange små steg og mye refleksjoner før jeg skrev mer intensjonelt. Humor hjalp, mens jeg var lei av å flippe burgere og opptre av og til. Men til slutt kom skissen min til live. En annonse dukket opp sommeren 2025, og jeg søkte før jeg rakk å blunke. Jeg fikk en jobb med fokus på utvikling, både alene og med andre kunstnere. Stillingen føltes som om den fant meg – formet etter behovet. For det viste seg at den samme personen fra panelsamtalen som motiverte meg, ble sjefen min. Og siden har jeg bevisst vært den jeg vil kjenne best, både i samspill og individuelt.

HØSTVINDEN

Kan oppleves som en slags advarsel mot kulde og motstand. Som en tåke før stormen, med fargerike blader som har mistet grepet, mens de danner et melankolsk mønster på den kalde asfalten. For meg er dette en påminnelse som bærer bud om forfall, med et sendebud som hvisker: slipp det, og la bladene selv finne veien hjem til jorden.

Sommeren fløy forbi, og jeg forsvant inn i skriveboken for å planlegge det neste året. Jeg skrev til fingrene ble støle og øynene lukket seg av seg selv. Da første arbeidsdag kom, var jeg mer enn klar. Jeg danset gjennom de første månedene: holdt lavterskelkurs, satt i panelsamtale, vant en konkurranse, ble nominert til et stipend, bidro i en antologi, samarbeidet med talentfulle folk – og gjorde pappa stolt. «Se hvor jeg fikk med navnet vårt,» pleide jeg å si, og han smilte hver gang.

Men det ingen forbereder deg på, er den kreative utbrentheten som følger når man glemmer å hvile. For når burde man egentlig ta en pause? Er det virkelig mulig å sette visjonen på hylla når munnen er full av ord som sukker, og man har smakt for mye? Hvorfor hvile når man selv er kilden – og har ventet hele livet? Jeg stilte disse spørsmålene til speilbildet mitt, men utsatte alle svarene. 

Det var da jeg lærte en verdifull lekse: tilstedeværelse i prosessen. Først trodde jeg det bare var gluten eller noe, men jeg var faktisk utbrent. Piping i ørene, tom for ord – så jeg startet på nytt. Jeg gikk tilbake til det eneste som regenererte drivet mitt: Nemlig hester, ja du leste riktig. Jeg måtte se på hester løpe i ring.

«RUNDT RINGEN»

Et av mine favorittsteder å gå på tur var på travbanen, og jeg gikk runden. I ring rundt hele banen utallige ganger, som om jeg til slutt skulle skjønne noe. Jeg er usikker på om det var lov, men ingen sa noe. Kanskje fordi de som jobbet der skjønte at jeg prøvde å finne ut av ting, eller kanskje de bare lot meg være, siden jeg alltid kom tilbake. Jeg har alltid elsket hester, og jeg elsker dem fortsatt. De er kjempestore, og hvis de faller på deg, er du helt ødelagt. Jeg ville alltid være like farlig å forstyrre, som om utfallet ikke rammer meg direkte, fordi jeg er for stor. Men det som virkelig imponerte meg, var at uansett om de løp i den samme ringen, var de alltid like glade for å gå ut. Og det fascinerte meg så inderlig. Her på travbanen skjønte jeg et par ting. Jeg lærte at gjentakelsen ikke hadde noe å si, og at det som betydde noe, var friheten man finner i ønsket om å gå ut hver gang, selv om man kjører det samme løpet.

Jeg fikk teste ut ridning på barneskolen, på søte ponnier. Men den første gangen på en ordentlig stor hest var på leirskolen i sjette klasse. Jeg gledet meg mye, selv om jeg ikke helt var klar, og jeg var egentlig altfor liten. Altfor ung til at angsten min ikke påvirket utfallet, så jeg falt. Min første store hest kastet meg av, og jeg ramlet på et tre som skrapet armen min. Det arret har jeg fortsatt i dag.

Jeg gråt massevis, men ble aldri sur fordi jeg visste. Jeg visste at hvis jeg ikke var så redd, hadde ikke hesten blitt redd den og. Hvis jeg bare stolte på den, hadde den stolt på meg og. Så jeg sluttet å prøve den dagen, og begrenset meg selv til å bare se på. For jeg håpet at jeg skulle begynne igjen når jeg selv ble stor, og frykten ble mindre enn liten. Jeg har ikke satt meg på en hest siden. Og kanskje det er meningen: Kanskje må jeg akseptere at jeg ikke ønsker å klatre opp igjen akkurat nå, og at det er en del av prosessen. For av og til må jeg bli nede etter at jeg faller, så jeg lærer å forstå at å feile ikke er enden. Men at det heller er starten på mot til å en dag seire, så jeg kan bli like fryktløs som hestene jeg og.

Når jeg står fast, går jeg rundt banen som jeg har gjort siden jeg var tretten. Noen ganger drar jeg til hvor hestene er, andre ganger i skyggen av hva som var. Noe av det beste jeg har skrevet, ble til akkurat der – på benken, ved klokken og foran fritidsklubben for nostalgiens skyld. Jeg setter meg av og til på en tom hestegård, litt nærmere der jeg bor i dag. Hvor avhenger av poenget jeg vil formidle, om jeg behøver røtter og håp for å skrive, eller håpløshet i det ukjente. Jeg personlig trives i både og.

Jeg føler nå at utbrenthet er en slags gave, som om livet gir deg en stille pasning til akkurat riktig tid. Det er jo lett å starte på banen, bli sendt til benken og tro at du blir straffet. Men i det lange løp kan det ha vært akkurat hva du trengte før anklene dine fikk en skade. For en kreativ utøver er det lett å bli opphengt i å lykkes over natten, løpe opp trappene til zeppelin uten å se tilbake og sette pris på stegene. Jeg ønsker endelig å puste i mellom, ta inn alt og lære av dagene før, mens jeg velger å ivareta anklene og observere hestene til den nye sesongen ankommer.

VINTERSOLEN

Når solen står lavt på horisonten eller skjules bak skyene gjennom vintermånedene. Strålene kan gjøre deg snøblind, men det er fortsatt en mørketid for de fleste. Jeg har alltid sett på dette fenomenet som en tilstand – en dvale i det tomme, som på en eller annen måte elsker meg tilbake. I denne tiden, når mitt isende blikk påvirker dømmekraften, er min gave en sol som tiner meg, med varme som belyser min egen grådighet – fordi jeg kun ser opp, og aldri en annen vei.

Mye endret seg gjennom vinteren, og jeg lærte å se på helt nye måter. Der jeg før så en vegg, ser jeg nå noe overkommelig. Det som en gang var som blekk i en penn, ble en naturlig forlengelse av armen min. Jeg skrev ikke lenger notater, jeg blødde ut i sannhet. Leverte æresord og tanker i krøll, så mottakeren kunne løsne dem, som en formel for skattejakt – der enden av siden kunne lede leseren til sin egen rette linje. Nå tok jeg ikke lenger opp pennen bare for meg og min historie; nå var det mulig at vi sammen kunne finne skatten som før virket uoppnåelig.

Jeg reflekterte hver dag og loggførte hver tanke – ikke for å bli ferdig med en side, men for å lære å arkivere det. All venting hjalp meg å tenke over om jeg hadde akseptert meg selv som uferdig. Om kanskje skissen må være konstant, med meninger jeg lar forsvinne i virvelen av livets endringer. Og da slo det meg: Når er vi mennesker en skisse som står stille? Kan vi noen gang være ferdigutviklet? Er det ikke mer meningsfullt å si «jeg var til jeg ble utifra min forståelse om hva nuet kan innebære», eller? jeg vet ikke. «Jeg er» føles bare litt begrensende for min smak. Jeg velger heller å flette inn var, er, og mitt potensial, så jeg puster litt.

Så hvis du lurer på hvem du er, minn deg selv om at du skal stille deg selv det samme spørsmålet igjen og igjen, så lenge du lever. Jeg sier ikke dette for å demotivere deg, men for å påminne deg om at sesongene endrer seg og deg, eksternt og internt. Og at kontroll over retningen kan frata oss overgangen til noe nytt, så se opp og varm deg i vintersolen. Men i moderasjon: Ser du opp for lenge, kan du skade synet og glemme hvor du kom fra. Stirrer du ned i snøen for lenge, kan du bli snøblind. Og dermed blendet av å bevise at du kom fra noe som er verdt å komme fra.

Min personlige mening er at vi svever et sted mellom sommer og vinter, mellom riktige svar og gale, mellom hav og land. Nesten som et bevegende verk uten endepunkt, fordi våre menneskelige øyne ikke er ment til å se så langt. Jeg forstår visjonen til Hamlet – jeg likte særlig når han sa «To be or not to be». Men for meg er å ikke være ikke helt et valg vi tar, med mindre skjebnen insisterer.

Min konklusjon er at det å bare være kan få deg gjennom mørketiden som følger høst og vinter, men at synspunktet vårt kan beskytte oss fra å tro at våren aldri kommer tilbake. For hvis det er skrevet, hvorfor skulle ikke skjebnen la det?

Å MODNE I UTTRYKK

Jeg har skrevet siden jeg var åtte år – sangtekster, poesi og generelle tanker. Til den dag i dag er jeg kjempeglad for at jeg begynte med den første boka. Hver gang jeg skrev ferdig en bok, ga pappa meg en ny, nesten som om vi skiftet batteri i ryggen min. Alt dette startet med forfatterboka mi fra andre klasse; jeg husker fortsatt lyden av den første siden som ble snudd. Boken var lett å plukke opp, som varme kosesokker på en kjølig dag. Bare tanken på den minner meg om hvordan det føltes å se på den norske tv-serien Venner for første gang, og som lukten av ferske lusekatter. Jeg vet ikke hvorfor, men lusekatter og venner er sånn jeg kategoriserer den tiden.

I den lilla forfatterboka skrev jeg ned prinsessehistorier. Litt om Snøhvit, men også om Rapunzel. Jeg skrev om en prinsesse i den dype skogen, men ikke sentrert rundt en prins. Heller om en prinsesse som mot mange odds fikk livet til, litt som meg. Bare at for meg er de selvutslettende tankene låst vekk i tårnet, og ikke meg.

Når det føles riktig å dele, uansett om jeg ser tilbake på gamle ord med misnøye. Husker jeg å dele likevel – det er slik jeg får til å bevege meg fritt gjennom lyrikk og ordspill. Jeg deler selv når jeg bare sirkler rundt kjernen, så jeg kan finne skjønnheten i å være nysgjerrig på terrenget. For det å modne i formidlingen av tanker handler ikke bare om å utvide sitt eget vokabular eller å hjelpe andre; det handler også om tilstedeværelsen i endringene i deg og alt rundt, mens du lar alderen modne måten du lar ordene vandre. Så når våren kommer, kan blomstene gro forbi det vi først trodde var umulig å forstå – helt til hvor fornuften ikke lenger styrer. Jeg bærer fortsatt en drøm som nekter å lande i stramme rammer og romantiserer ikke lenger mine spisse kanter. Jeg vil heller la lyset stråle gjennom trekronene og nyte solen som varmer. Denne tiden har vist at hver skisse, på samme måte som hver sesong, leder mot sin egen form for forståelse – en tid for det modne og det tydelige, og rom for det unge og usynlige, så utkastet kan lede veien mot en dypere forståelse for konsonans.

Ikke bare et avsluttende kapittel, men heller et nytt speil å se seg selv i, og et nytt syn å møte speilet med. Så i dag står jeg her, og ser at jeg blomstrer mest når jeg går rundt og rundt. Kanskje er jeg fremdeles i grålysningen, eller sittende fast i vinter. Uansett ser jeg at uttrykket mitt forandrer seg hver gang jeg prøver å gripe det, rett før jeg får til å ordlegge det. Kanskje er det nettopp i det ukjente vi har muligheten til å finne den endelige hensikten.

Men for nå lar jeg slutten stå åpen – kanskje finnes det noe viktig nettopp i det som ikke er ferdig. Kanskje handler det om å akseptere at både spørsmål og svar endrer seg med alderen, og at undringen er det som limer alt sammen, som en rød tråd gjennom fødselen og det siste åndedraget. Så når alt er sagt, står jeg igjen med et ønske som har modnet – og kanskje med en ny begynnelse, langt forbi fornuftens horisont. Med en drøm som formes gjennom fornyelse.

INNBLIKK

Hvis du kunne brukt et bilde, en metafor eller en årstid til å beskrive reisen min så langt, hva ville du ha valgt – og hvorfor?

ET ÅR I VERN

Skrevet av: Awo Abdulqadir – Programansvarlig MUNCH UNG & Julie L. Parisi – Innovasjonskatalysator MUNCH

Som mentorer går vi en fin linje mellom å veilede og å ikke styre. Derfor føles denne tiden sammen som om vi har trådt inn i et symbiotisk forhold, ikke ulikt det mellom et rådyr og kalven det verner. De første ukene forsøker vi å kartlegge dine behov og finne ut hvordan vi best kan hjelpe deg. Når vi kjenner at tiden er inne for at du skal utforske ditt kunstnerskap og bygge videre, trekker vi oss tilbake, slik at vi ikke forstyrrer din vekst.

Akkurat som rådyret må vi gi deg rom til å utforske og finne din egen måte å klare deg på når du går ut av våre fire vegger. Slik kalven blir hos moren i et år for å lære hva det vil si å være et dyr og hvordan klare seg selv, har også du gjort det samme. Du har vært hos oss i et år, og vi har fått være vitne til hvordan du har modnet i ditt kunstnerskap. Du har tatt noen steg som kunne føles som om du gikk bakover, men du fortsatte!

Når du nå beveger deg videre på din vei, håper vi du husker alle gangene du reiste deg, og hvordan et skifte i perspektiv har hjulpet deg til å se klarere. Å være kunstner handler om å forsøke, feile og finne. Denne veien er ikke linjær, men det er heller ikke din reise.

Ikke for å høres ut som et hakk i plata, men slik vi alltid sier: Vær i prosessen, ikke forsøk å haste til slutten. Det finnes mening og skjønnhet i prosessen. Det er der magien i å modne og refleksjon oppstår.