Kunstranet som skapte et ikon

I tiden etter det brutale ranet på Munchmuseet i 2004 var det Edvard Munchs motiv Skrik som dominerte nyhetsoverskriftene. Mediedekningen bidro til å befeste kunstverkets status nasjonalt og internasjonalt, men den blottla også store sikkerhetsutfordringer i museumsbygget på Tøyen.

Aftenposten var blant de første avisene som omtalte ranet av Skrik og Madonna en knapp time etter at de maskerte bakmennene hadde forlatt Tøyen 22. august 2004. I minuttene og timene etter kastet nettredaksjonene seg over saken, og innen klokken 13.00 hadde nyheten nådd samtlige av avisenes nettutgaver. Siden det var søndag, relativt godt vær, og internett ennå ikke var trådløst, tok det mange timer før folk flest fikk hele historien. I NRKs søndagsrevy kl. 19.00, beskrev nyhetsanker Jon Gelius hvordan væpnede ranere vandret nærmest uhindret inn på museet og tok med seg «to av de viktigste kunstskattene her i landet».

Det er lett å glemme hvor analog verden var for bare noen tiår siden. I 2004 fantes fremdeles ikke smarttelefoner, og bare 54 % av befolkningen oppga at de brukte internett hjemme. For de fleste av oss var derfor etermediene hovedkilden til de løpende oppdateringene av ranet. Det fantes imidlertid lite billedmateriale å illustrere innslagene med; utover en videosnutt av ranernes flukt fra museet, fanget av en snarrådig østerriksk turist, måtte både politiet og nyhetsoppleserne basere seg på muntlige øyenvitneskildringer fra vantro museumsgjester. Siden det skulle ta lang tid før man kunne presentere mulige gjerningspersoner, fikk det svært begrensede billedmaterialet beholde statusen som sakens viktigste visuelle markører gjennom nyhetshøsten: Stillbilder fra flukten, noen kornete overvåkingsbilder, men først og fremst de to protagonistene i Edvard Munchs malerier; en svaiende skikkelse mot en blodrød solnedgang og en mørkhåret kvinne i dristig, tilbakelent positur.

Omstendighetene rundt hendelsen – våpnene, ranernes trusler, den ville flukten midt på høylys dag – skapte en dramatisk ramme rundt det hele. Når internasjonale nyhetskanaler raskt kom på banen etter at de første korte meldingene var kringkastet, skyldtes det imidlertid like mye det faktum at Munch – og særlig Skrik – hadde fått et enda større publikum siden sist. I sin papirutgave mandag 23. august kunne Aftenposten under vignetten «Verden Skriker» meddele at tyveriet hadde havnet på nyhetstoppen verden over:

President Bushs pågående krig mot terror var et utenrikspolitisk tema det var vanskelig å overgå sensommeren 2004. Likevel var hendelsene på Tøyen så sensasjonelle at Sky News avbrøt sine ordinære sendinger, saken var toppnyhet på BBC, og CNN hadde et flere minutter langt innslag med direkterapportering fra Oslo. Overskriften på nyhetssakene, enten de var TV-overførte eller ble formidlet via aviser eller internett, fokuserte imidlertid, som Aftenposten skrev, nesten utelukkende på Skrik: Franskmennene etterlyste «Le Cri», Tyskerne «Der Schrei», italienerne «L’Urlo». Financial Times meldte at «Armed gang steals Munch’s Scream», New York Times rapporterte at «Munch’s Scream is stolen from a crowded museum in Oslo», mens den britiske tabloidavisen Daily Mirror, illustrerende nok, åpnet sin nyhetssak med overskriften «ARRRRRGHHHH!». Danske Information omtalte Skrik som en typisk nordisk, alvorstung tolkning av tilværelsen, mens Financial Times, med henvisning til Munchmuseet selv, beskrev verket som “The very symbol of the alienation of modern man”.

Les også: Et Skrik gjennom kulturen

Flere av avisene omtalte Madonna lenger ned i brødteksten (en engelsk kritiker beskrev det temmelig nedlatende som «his [Munch’s] disturbing vision of sexual intercourse and conception … which is commonly seen in reproductions on the bedroom walls of teenage girls»), men de fleste nevnte det bare i forbifarten.

Noen, men langt fra alle, hadde fått med seg at de to bildene ikke var enestående. Til tross for at tyveriet av Nasjonalgalleriets versjon av Skrik også hadde vært gjenstand for internasjonal interesse ti år tidligere, ble bildene nesten konsekvent omtalt som unike utgaver av de kjente motivene.

I Munchs kunstnerskap finnes mange eksempler på motiver som gjentas i ulike formater og medier. Begrepet autentisitet er imidlertid nært knyttet til kunstfeltet, og ideen om originalen, det unike og enestående, oppfattes ofte som en primær verdi ved et kunstverk. Både Skrik og Madonna, men kanskje særlig Skrik, er så etablert i vår tradisjon og i vår bevissthet, at vi ikke lenger trenger å forholde oss til gjengivelser av det for å se motivet klart for oss. Det er blitt et verdensomspennende ideogram som lever sitt eget liv, løsrevet fra de fysiske originalene. Når avisene skrev om det forsvunne maleriet, i bestemt form, skyldtes det nok en ubevisst eller bevisst fetisjering av «originalen»; en slags filtrering av informasjon som bekreftet folks oppfatning av verkets verdi.

Sikkerheten skjerpes

Munchmuseet åpnet dørene igjen bare to dager etter sjokkranet. Publikum strømmet til for å se de nakne veggene der Skrik og Madonna hadde hengt, men bildene var erstattet med maleriene Løsrivelse og Stemmen. Kafeen solgte fremdeles marsipankaker med miniatyrbilder av de kjente motivene som om ingenting hadde skjedd, og utover besøkstallene var det lite som vitnet om hendelsen noen dager i forveien. De som hadde fylt avisspaltene med kritikk av museets manglende sikkerhetstiltak i dagene etter ranet, fikk imidlertid håndfast bevis da Det Norske Veritas på senhøsten konkluderte med at bygget «i veldig liten grad» var egnet til å huse Munchs arbeider.

Museet stengte umiddelbart. Da det åpnet igjen i mai 2005, møtte publikum et forandret museum. Først måtte alle gjennom en metalldetektor av samme type som finnes på flyplasser. Deretter var det billettkontroll med optisk leser før nye glassdører slapp publikum inn i utstillingen Munch selv, en presentasjon av Munchs selvportretter. Også i utstillingssalene hadde det skjedd vesentlige oppgraderinger. Vegg-til-vegg-teppene var erstattet med stavparkett, nye skillevegger var satt opp, og – kanskje aller viktigst – de mest betydningsfulle verkene var dekket med beskyttende glass. Vaiersystemet, som hadde gjort det lett å være kunsttyv i både 1994 og 2004, var forlatt til fordel for solide festeanordninger. Avisene bifalt endringene, selv om både Aftenposten og Dagbladet meldte at publikum nok ville merke at sikkerheten gikk på bekostning av tilgjengelighet og kunstopplevelse.

Parallelt med debatten om manglende sikkerhet, pågikk et større offentlig ordskifte om hvorvidt Munchs samling overhodet hadde noe fremtid på Tøyen. Problemstillingen var på ingen måte ikke ny, men den fikk avgjort vind i seilene etter ranene. Fremskrittspartiet foreslo å flytte museet til Vestbanetomten. Venstre foreslo Bjørvika. Sosialistisk Venstreparti og Arbeiderpartiet stemte for å forbli på Tøyen. Slik gikk ukene og månedene. Men så, nesten halvannet år og utallige nyhetsinnslag senere innkalte politiet til pressekonferanse i politihuset på Grønland.

Utpå dagen 31. august 2006 kunne en fornøyd politiinspektør Iver Stensrud fortelle at de to maleriene hadde kommet til rette etter en vellykket, væpnet politiaksjon. Hvordan ønsket han imidlertid ikke å kommentere, ei heller hvor bildene hadde befunnet seg de siste to årene eller hva som hadde vært bakmennenes motiv. Ryktene om at ranet var bestilt for å ta oppmerksomhet og politiressurser bort fra etterforskningen av NOKAS-saken svirret, men ble aldri bekreftet. Denne ettermiddagen fokuserte Stensrud mest på at bildene var i bedre forfatning enn man hadde fryktet, og at publikum snart ville få se Skrik og Madonna igjen. Gro Balas, direktør for Kultur- og idrettsetaten i Oslo kommune, gråt av glede, og konstituert leder ved Munchmuseet, Ingebjørg Ydstie, uttrykte stor begeistring på vegne av museet og «en hel verden av kunstelskere og kunstkjennere». Hun hevdet at den voldsomme interessen for maleriene i utlandet ikke hadde kommet som noen overraskelse på museets ansatte: 

Gjensyn med bildene

Den 23. mai 2008 ønsket en «glad og lettet» museumsleder Ydstie publikum velkommen til Gjensyn med Skrik og Madonna, en sommerutstilling med bilder fra den faste samlingen. De to maleriene hang rett overfor hverandre på hver sin utkragede veggflate. På en tredje vegg hang to litografiske versjoner av Skrik side om side med maleriene Fortvilelse og Angst, begge med den samme bølgende, røde og gule himmelen, og en rekke skisser og trykk knyttet til motivet Madonna. I tre store montere kunne publikum fordype seg i Munchs egne skisser og tekster om maleriene. Utstillingen i seg selv ble pussig nok forbigått i stillhet av både kritikere og journalister. Nyhetsoppslagene dreide seg igjen i all hovedsak om Skrik; skjolden i venstre hjørne, et tydelig spor etter ranet som ikke lot seg fjerne, og en endring i dateringen av maleriet fra 1893 til ca. 1910.

Noen dager senere kunne Aftenposten Aften melde at den lange striden om Munchmuseet var over: «Munch til Bjørvika» sto det i fete typer, og lenger inn i avisen kunne Aftenpostens journalist avsløre at et samlet byråd hadde besluttet å flytte Munchmuseet fra Tøyen til en ledig tomt mellom Bispevika og Bjørvika. Dagen etter gjenga Aftenpostens morgenutgave et fotografi av en lattermild Torger Ødegaard, kulturbyråd fra Høyre, som med klar henvisning til Kong Christian IV proklamerte: «Her skal museet ligge!», mens han pekte mot den malte vannkanten i horisonten bak menneskeskikkelsen i Munchs Skrik.

Utdrag fra artikkelen «Kunstranet som skapte et ikon» av Nora Ceciliedatter Nerdrum i publikasjonen «EXIT! Historier fra Munchmuseet 1963 - 2019», som er tilgjengelig i museumsbutikken.